Archive Anecdotage

45 Den magiske bussen

Under vintermånedene i barndommen min vare det vanlig å besøke Griffin Park hver natt ved mørkets frembrudd for å se the Bees i arbeid. The Bees var det diminutive navnet på Brentford (fotballklubb) og Griffin Park var navnet på plassen deres. Ikke det at han - en Glasgow Rangers mann - var en sikkelig supporter, men det var det nærmeste profesjonelle laget, så faren min tok med meg og min venn Barry for å se på hjemmekampene deres.

Vi ventet på bussholderplassen i dypet av midt-vinteren. Ventet...ventet i kulden. Ventet på bussen...ventet. Trampet med føttene.

Jeg kikket på faren min for noen inspirerende mellomkomst, 'Når kommer bussen?' Han kikket vennlig ned og sa '...hvis du teller bakover fra fem vil bussen komme.'

Alt, alt for å få tankene våre vekk fra den nummende kulden...'fem, fire, tre - der var det, det smilet igjen, to, en og...Waaaaaaaahoooooooo!!!!'

Magisk nok så dukket den røde bussen opp rundt hjørnet ved den neste rundkjøringen. Der var den, på kommando - det var et mirakel.

Etter en irriterende pause ble prosedyren gjentatt to uker senere, og igjen før den neste hjemmekampen før mørkets frembrudd etter det.

'Pappa, hvordan skjer det, hvordan kan du få bussen til å komme sånn som det?'

Far svarte forsiktig 'Det er noe du vil forstå når du blir voksen sønn.'

'Men far, jeg vil bli klok nå, jeg vil ta tak i strupen til voksenskapen og riste alle hemmlighetene ut fra lommene dens...'

'Du må nok vente sønn.'

Så jeg ventet. Jeg ventet og ventet, til en dag da jeg var tilbake på den samme bussholderplassen, skjønt på en ukedag.

Min far hadde gått bort og jeg mintes de gode stundene da vi dro på fotballkampene; følte meg som en voksen på alle måter bortsett fra en.

Og da... kom jeg på det. Jeg forsto endelig hva far hadde snakket om da han sa at jeg ville vite hemmeligheten med bussen når jeg ble voksen.

Det var ikke om visdommen eller skarpsinnet som kommer med alderen... det var reine mekanikken. Nå hadde jeg vokst opp - og overstiget - høyden til faren min, og jeg kunne se toppen på bobbel decker bussen over taktoppene da den nærmet seg rundt hjørnet. Jeg var i stand til å forutse nøyaktig hvordan den nærmet seg for alle under ca 1,80 m.


© Ian Gillan 2009

Returner til:
back to the archive anecdotage