1. Edel's Ian Gillan Biography, for 'One Eye To Morocco'
  2. Ian Gillan Biography
  3. Ian Gillan by Jeff Miers


Ian Gillan - "One Eye To Morocco"

Hans unike stemme er øyeblikkelig gjenkjennelig. I tidligere dager var Ian Gillan veldig påvirket av unge Elvis Presley, så vel som Little Richard, Buddy Holly og andre av den dynamiske era. Under hans formative år absorberte han det vide spekteret av musikalske sjangre som oversvømte England på 60-tallet.

Ian Gillan møtte Roger Glover når han ble med i den harmoniske gruppa Episode Six i 1965. De lærte sitt yrke da de turnerte med Dusty Springfield og fremførte fem show hver kveld - åtte i helger - på klubber som The Storyville Clubs i Cologne og Frankfurt, så vel som the Casino du Liban nær Beirut.

I 1969 gikk begge for å bli førti prosent av Deep Purple da de ble vervet som sanger, bass spiller og et sterkt låtskriverlag.

Gillan dukket opp på begynnelsen av det neste tiåret som 'stemmen' til Deep Purple; hans tilnærmelse til synging på 'Deep Purple in Rock' satte nye standarder.

Ian spilte den tolkende rollen som Jesus Christ i JC Superstar, det orginale London studio opptaket på MCA Records, 1970.

I de senere år valgte den spørrende Gillan den nye russiske statministeren Vladimir Putin, Zimbabwean leder Robert Mugabe og pop ikonet Britney Spears til å være gjester på en ørken øy helg; finne ut av'... en sikkelig samtale med Putin mens Mugabe forklarte seg selv til Spears.'

Ian Gillan brøt ny grunn på 80-tallet med sine berømte turneer i tidligere uutforskede territorier (sjekk ut konsertoversikten på hjemmesiden hennes). Sting, etter å ha gått solo, spurte etter en turnetimeplan 'akkurat som Gillan sin'.

Han spilte rollen som Charles Darwin på Bolland and Bolland opptaket, Darwin - The Evolution, 1991.

Ian Gillan har sunget en duett med Luciano Pavarotti på Nessun Dorma to ganger, 2001 og 2003.

Hans iteresser utenfor musikk er: hans familie, turgåing, drikking i godt selskap, skrible ned tankene sine, pågående ting og følge med på lykken og ulykken til QPR, vest-Londons fotballklubb som han har støttet hele sitt liv. Og... som alle fans, han er en filosof.

Gillan framfører fortsatt for store utsolgte arenaer over hele verden - 48 land i fjor - med Deep Purple og er fortsatt på turne og spiller det siste utgitte Purple albumet 'Rapture of the Deep'. På toppen av alle disse aktivitetene har Ian endelig funnet tid til å spille inn det etterlengtede nye solo albumet 'One Eye to Morocco':.

Ian Gillan om 'One Eye To Morocco':

"Alt startet i Krakow, Polen, sent desember 2005. I en kafe hvor Oscar Schindler hadde vært aktiv under mørke tider på midten av det 20. århundret, satt jeg på den ene siden av bordet med min venn Tommy Djiubinski foran meg som fortalte meg alt om det. Han var dypt inne i denne utrolige fortellingen da en dame fikk opperksomheten min da hun gikk bak Tommy. Ganske så naturlig fulgte jeg hennes elegante bevegelser; jeg var dratt mot hennes tiltrekning.

' Unnskyld, hva sa du?'
' Ah, Ian du har et øye vendt mot Marocco.'

Det betydde at jeg ikke konsentrerte meg om saken foran meg; jeg ba om unnskyldning og vi fortsatte.

Senere ble jeg nysgjerrig på uttrykket så Tommy ga meg den fulle versjonen... Du har et øye vendt mot Morocco og det andre mot Caucasus. Vi kunne bare gjette på opphavet, men ble ening om at epigrammet betydde å være distrahert fra saken foran deg av noe forførende og eksotisk.

Så jeg la det vekk i Ufullstendig Ordspråk, Uklar Fyndord eller mer sannsynelig Interessante Fraser.

Tre år senere, på grunn av sykdom i familien, så var det en uforventet pause i Deep Purple turnetimeplanen. Så jeg tok noen telefoner og vi så på mulighetene for å lage et nytt album. Da vi var ferdige med å telle hadde vi 38 sanger som varierte i innhold og lengde. Halvparten av disse ble røft trukket fra fordi de trengte så mye arbeid i den tildelte tiden vi hadde, og resten ble satt på den 'Korte Listen'.

Det var spesielt en sang - enda uten tittel og tekst - som jeg følte skulle være kjernen av prosjektet. Denne sangen var kriteriet som resten skulle dømmes på og slik ble prosessen enklere av å ha en målestokk eller en intressant frase - Aha!

'One Eye To Morocco' ble tittelen på den sangen, og sangen ble tittel-låten på albumet, og der har du det - så passende."

Spilleliste 'One Eye To Morocco':

1. One Eye To Morocco (Gillan/Morris)
2. No Lotion For That (Gillan/Morris)
3. Don't Stop (Gillan/Appleby)
4. Change My Ways (Gillan)
5. Girl Goes To Show (Gillan/Morris)
6. Better Days (Jackson)
7. Deal With It (Gillan/Morris)
8. Ultimate Groove (Jackson)
9. Sky Is Falling (Gillan/Morris)
10. Texas State Of Mind (Jackson)
11. It Would Be Nice (Gillan/Morris)
12. Always The Traveller (Gillan/Morris)

Mer informasjon om Ian Gillans karriere:

Perioder med professionell interesse:

1962 - 1964 The Javelins
1964 - 1965 Wainwright's Gentlemen
1965 - 1969 Episode Six
1969 - 1973 Deep Purple
1976 - 1982 Various Gillan bands
1983 - 1984 Black Sabbath
1984 - 1989 Deep Purple
1989 - 1992 Solo work
1992 - Deep Purple

Betydelige opptak:

Deep Purple
Concerto for Group and Orchestra
Deep Purple in Rock
Fireball
Machine Head
Made In Japan
Who Do We Think We Are
The Battle Rages On
Purpendicular
Abandon
Bananas
Rapture of the Deep

Black Sabbath
Born Again

Various Gillan Bands
Clear Air Turbulence
Scarabus
Live at the Budokan (1&2)
Mr. Universe
Glory Road
Future Shock
Double Trouble
Magic

Solo Albums
Naked Thunder
Toolbox
Dreamcatcher
Gillan's Inn (Dual disc w/DVD)
One Eye to Morocco
With Roger Glover
Accidentally on Purpose

The Javelins
Sole Agency and Representation

Bøker:

The Candy Horizon (dikt 1969)
Autobiographies - Child in Time (1 & 2) - 1990-tallet
Smoke This! (recent)

DVDer:

The Highway Star
Gillan's Inn
Live in Anaheim

Samlinger:

Singler, Gillan A og B sider pluss alle videoene (Demon Records)
Boks-sett med re-mastrede Gillan albums (Demon Records)

Hjemmeside:
Du vil finne blant annet historiske turnedatoer og annen informasjon når du utforsker hjemmesiden som inneholder Ians berømte artikler (Dear Friends), videoklipp og korrespondanse.
www.gillan.com



TOP

 

Ian Gillan Biography

Født den nittende august, 1945 i Hounslow, England.

Ian Gillan er en sanger.

Hans unike stemme er øyeblikkelig gjenkjennelig. I tidligere dager var Ian Gillan veldig påvirket av unge Elvis Presley, så vel som Little Richard, Buddy Holly og andre av den dynamiske era. Under hans formative år absorberte han det vide spekteret av musikalske sjangre som oversvømte England på 60-tallet.

IG møtte Roger Glover når han ble med i den harmoniske gruppa Episode Six i 1965. De lærte sitt yrke da de turnerte med Dusty Springfield og fremførte fem show hver kveld - åtte i helger - på klubber som The Storyville Clubs i Cologne og Frankfurt, så vel som the Casino du Liban nær Beirut.

I 1969 gikk begge for å bli førti prosent av Deep Purple da de ble vervet som sanger, bass spiller og et sterkt låtskriverlag.

IG dukket opp på begynnelsen av det neste tiåret som 'stemmen' til Deep Purple; hans tilnærmelse til synging på 'Deep Purple in Rock' satte nye standarder.

IG spilte den tolkende rollen som Jesus Christ i JC Superstar, det orginale London studio opptaket på MCA Records, 1970.

I de senere år valgte den spørrende IG den nye russiske statministeren Vladimir Putin, Zimbabwean leder Robert Mugabe og pop ikonet Britney Spears til å være gjester på en ørken øy helg; finne ut av'... en sikkelig samtale med Putin mens Mugabe forklarte seg selv til Spears.'

IG brøt ny grunn på 80-tallet med sine berømte turneer i tidligere uutforskede territorier (sjekk ut konsertoversikten på hjemmesiden hennes). Sting, etter å ha gått solo, spurte etter en turnetimeplan 'akkurat som Gillan sin'.

IG spilte rollen som Charles Darwin på Bolland and Bolland opptaket, Darwin - The Evolution, 1991.

IG har sunget en duett med Luciano Pavarotti på Nessun Dorma to ganger, 2001 og 2003.

IG framfører fortsatt for store utsolgte arenaer over hele verden - 48 land i fjor - med Deep Purple og er fortsatt på turne og spiller det siste utgitte Purple albumet 'Rapture of the Deep'. På toppen av alle disse aktivitetene har Ian endelig funnet tid til å spille inn det etterlengtede nye solo albumet 'One Eye to Morocco':.

Hans iteresser utenfor musikk er: hans familie, turgåing, drikking i godt selskap, skrible ned tankene sine, pågående ting og følge med på lykken og ulykken til QPR, vest-Londons fotballklubb som han har støttet hele sitt liv. Og... som alle fans, han er en filosof.

Perioder med professionell interesse:

1962 - 1964 The Javelins

1964 - 1965 Wainwright's Gentlemen

1965 - 1969 Episode Six

1969 - 1973 Deep Purple

1976 - 1982 Various Gillan bands

1983 - 1984 Black Sabbath

1984 - 1989 Deep Purple

1989 - 1992 Solo work

1992 - (nåværende) Deep Purple

Betydelige opptak:

Deep Purple

Concerto for Group and Orchestra
Deep Purple in Rock
Fireball
Machine Head
Made In Japan
Who Do We Think We Are
Perfect Strangers
House of Blue Light
The Battle Rages On
Purpendicular
Abandon
Bananas
Rapture of the Deep

Black Sabbath

Born Again

Various Gillan Bands

Clear Air Turbulence
Scarabus
Live at the Budokan (1&2)
Mr. Universe
Glory Road
Future Shock
Double Trouble
Magic

Solo Albums

Naked Thunder
Toolbox
Dreamcatcher
Gillan's Inn (Dual disc w/DVD)

With Roger Glover

Accidentally on Purpose

The Javelins

Sole Agency and Representation

Bøker:

The Candy Horizon (poems 1969)
Autobiographies - Child in Time (1 & 2) - 1990's
Smoke This! (recent)

DVDer:

The Highway Star (Universal)
Gillan's Inn
Live in Anaheim

Samlinger:

Singles, Gillan A and B sides plus all the videos (Demon Records) Boxed sets of re-mastered Gillan albums (Demon Records)

Hjemmeside:

Du vil finne blant annet historiske turnedatoer og annen informasjon når du utforsker hjemmesiden som inneholder Ians berømte artikler (Dear Friends), videoklipp og korrespondanse. www.gillan.com

Ledelse:

Phil Banfield - London, England.
Tel: +44 (0)207 456 8888,
phil@codaagency.com

Kreativ ledelse:

Michael Lee Jackson - Buffalo, America.
Tel: +1 716 362 0237
mj@lawjackson.com

 

Ian Gillan

- av Jeff Miers

Overblikk

Ian Gillan er en sanger, en av de flinkeste talsmennene for den britiske rocke bevegelsen som dukket opp på slutten av 60-tallet. Som strupen bak Deep Purple, har Gillan hjulpet å sette standarden for den tunge blues og rock n' roll baserte lyden som dominerte 70-tallet.

Gillan har også blitt veldig priset for hans arbeid for den orginale rollebesetningen av Andrew Lloyd Weber/Tim Rice kjøretøyet Jesus Christ Superstar. Gillan stjal showet på denne innspillingen med sin tolkende rolle av Jesus. Ironisk - og noen år senere - ble han spurt om å gjøre en lignende jobb som rollen som Charles Darwin, for det konseptuelle arbeidet - The Evolution - av brødrene Bolland og Bolland (fra Holland).

I tillegg til hans fortsettende arbeid med Deep Purple, har Gillan fostret en suksessfull solo karriere.

Tidligere dager

Etter tre år som halv profesjonell - mest bemerkelsesverdig med hans kjære Javelins - så begynte Gillans profesjonelle karriere som en del av bandet Episode Six, som også hadde med vokalist Sheila Carter og bassist Roger Glover. Bandet utmerket seg med en blanding av folkemusikk og rock, mye av det fremført med en psychedelic vri. Gillan ga tidlig bevis på sitt mangfold som en sanger, så vel som hans spirende mestring av lett/tone dynamikk, på Episode Six sin tolkning av the Beatles Here, There and Everywhere og Tim Rose gamle vits Morning Dew, begge er fortsatt tilgjengelige på twin-disc på samleverket Cornflakes and Crazy Foam: Episode Six 1964-1968 (Pure Records.)

Deep Purple: The Mk II årene

Under denne perioden, begynte Gillan og Glover et skrive-partnerskap som fortsatt holder på. Dette var et tilfeldig trekk, som på midten av 1969, Deep Purples Jon Lord (keyboard) og Ritchie Blackmore (gitar) fanget paret i action under en Episode Six pub gig i London. Helt blåst av banen, rekruterte Lord og Blackmore Gillan og Glover. Det var sikkert det smarteste trekket de noen gang gjorde.

Ut gikk orginale Purple vokalist Rod Evans og bassist Nicky Simper, inn kom Gillan og Glover. Over natta strakte Deep Purple seg fra et interessant eksperiment i hard rock inn i et bøyelig, allsidig og utrolig kraftfull band i stand til å blande innflytelsene av klassisk musikk, blues, jump-swing, Little Ritchard rock & roll, og tidlig Beatles pop.

Gillan og Glover stupte inn på den dype enden, viste seg med bandet og Londons Symphony Orchestra for å framføre Lords Concerto for Group and Orchestra for en folkemengde i Londons Royal Albert Hall. Gillan var som et fyrtårn i midten i dette ambisiøse arbeidet, hans vokal la til uutsettelige følelser og overveiende drama til en bit som, nesten 40 år nå, fortsatt står som den mest suksessfulle bindelsen mellom hard rock og klassiske motiv.

Men den sikkelige saken foran dem var innspillingen av Deep Purple in Rock. Et av de mest definerte øyeblikkene i britisk hard rock, albumet bykset ut i fra høytalerne med ivrighet og en blanding av instrumental virtuositet, uutsettelig låtskriving, og Gillans hakeslippende vokal framføring kombinert med en kraft som kunne skrellet malingen av veggene dine. Med Speed King var Gillans kjærlighet for Little Richard Speciality Records-era fullt bevis, mens Child in Time var intet mindre enn episk, dens dramatiske fart og følelsesmessige rytme understreket av Gillans sjanger-definerte vokal. Into the Fire ble en mal, ikke bare for den Gillan-ledet versjonen av Purple på 70-tallet, men også for heavy rock generelt på den tiden.

Fireball fulgte etter, og på den tiden hadde Purple etablert seg som et av de mest intense og musikalske live opptredene. Dette albumet toppet muligens sin forgjenger, for låtskrivingen ble mer sammenhengende, og Gillans hurtige vett og stemningsfulle skarpsindighet begynte å hevde dem. Det skadet ikke at hvert medlem av Purple var en virtuos - gitarist Blackmore formet en fullstendig unik stil ut av det råe materialet av Scotty Moores arbeid med Elvis Presley, Cliff Gallups brennende soloer bak Gene Vincent, og den klassiske musikken han elsket så mye; Lord likte deler av Jimmy Smith, Jack McDuff og komponisten som gjorde Concerto for Group and Orchestra mulig; Ian Paice var den sjeldneste takten i verden av hard rock, en trommis som kunne svinge og de subtile var så kommanderende som hans evne til å drive hele tingen fremover; Glover oppfant en av de dypeste lommene i rock, og beviste at han var ganske kjekk å hå med på låtskriver-avdelingen.

På toppen av alt dette klarte Gillan og skinne som ingen andre, hans strålende, bydende stemme var livlig nok til å bevege seg fra hvisking til et hyl med overbevisning.

Machine Head gjorde Purple best i klassen, og var en massiv hit verden rundt. Vi kjenner alle til historien bak Smoke on the Water, men den skamløse og alltids populære tonen delte selskap med noen utrolige ambisjoner og sjanger-trassig rock i form av Highway Star, Picture of Home, Maybe I'm A Leo og hoppe-blues brenneren Lazy.

Dessverre så ble Who Do You Think We Are Gillans siste Purple album på 70-tallet, men for en avskjed. Woman from Tokyo klarte å skryte på seg både smittefarlig pop hook og et mektig kjøttfull riff. Rat Bat Blue beviste at ingen kunne bekjempe Purple på riff-fronten, og Gillans vokal dryppet med soul og bluesy spekulering. Our Lady og Super Trooper var litt Beatles-inpirerte, og fant Gillans lag med vokal harmonier som en opphøyende effekt.

Og så var det slutt. Ute av stand til å jobbe med det økende stabeistet Blackmore, forlot både Gillan og Glover Purple. Bandet ville fortsette, men lagde bare et verdig album uten Gillan og Glover med på laget i form av Burn.

Solo år

Etter å ha tatt seg fri i noen år for å ta seg av saker og ting - inkludert fordelen med et innspillingsstudio i London - dannet Gillan the Ian Gillan Band. I 1977 ga bandet ut albumene Clear Air Turbulence og Scarabus, sistnevnte slo fast gruppas progressive blanding av fusjon og hard blues. Da Ian Gillan Band splittet opp, slo Gillan seg ned i en sterkere groove med albumene Mr. Universe, Glory Road, Future Shock og Magic. Alle lå på UK Top 10 liste. Disse var mer direkte rocke album enn IGB innsats, og ofret kanskje en mer passende setting for Gillans enorme stemme.

i 1983, ble Gillan medlem av etter-Ronnie James Dio versjonen av Black Sabbath for å spille inn albumet Born Again som, selv om det led litt fra mørk produksjon, finner man Gillan i top form på låve-brennende nær-punk Trashed og den så absolutte hjemsøkte tittel låten. Keep It Warm var en vittig og sjarmerende kjærlighetssang som bare Gillan kunne ha skrevet, som gagnet dobbel sporet med vokal. Den følgende turneen inneholdt det berømte Stonehenge scenesettet, udødeliggjort - skjønt i miniatyr - i filmen This is Spinal Tap.

Gillans neste trekk var mer enn velkommen hos legionen med Deep Purple fans som ønsket en gjenforening av bandets sterkeste lineup. Gillan, Glover, Blackmore, Lord og Paice forentes i Stowe, Vermont for en sessjonen som avlet frem mektige Perfect Strangers, et album som var i stand til å plukke opp bitene som bandet hadde etterlatt seg tidligere det tiåret. Albumet solgte ganske bra, men mer viktig, det var en artistisk triumf og fikk skryt for å være det beste arbeidet i bandets karriere.

The House of Blue Light fulgte, og slik som Perfect Strangers, var det fullt med sterkt Purple materiale. Men ting var ikke bare en dans på roser i bandet. Blackmore ble mer og mer vanskelig angående interne band konflikter. Denne gangen ble Gillan sparket.

Sammen med Roger Glover på Compass Point Studios på Bahamas, spilte Gillan inn Accidentally On Purpose, en veldig variert samling av toner som, selv om det ikke solgte så bra, ble noe som han hadde savnet i Purple brakte tilbake til han - en sans for glede i samarbeids-prosessen for å lage musikk.

Solo årene Del II

Gillan hoppet med hevn, og seilsatte seg inn i en frodig og produktiv periode i sitt solo arbeid, og ga ut albumene Naked Thunder og Toolbox i henholdsvis hurtig forslag i 1990 og 91. Toolbox fant Gillan spesielt på en annen topp da han og gitarist Steve Morse slapp en rå og rusten samling av toner inn i et område seriøst flekket av forferdelig hår-metal, som da nøt sitt siste pustetrekk.

Etter at de skjønte at de hadde gjort en stor feil, dro Deep Purple (bandet, ledelsen og platekompaniet) Gillan tilbake inn i flokken, mot ønskene til Ritchie Blackmore. Trist nok, de artistiske fortjenelsene av Toolbox kunne ikke sammenlignes med Gillans tredje innsats for å lage the Mark II versjonen av Deep Purple et jobbende vesen. The Battle Rages On har den tvilsomme æren for å være det eneste Purple albumet som Gillan og Glover birdro med inn i et kort fall av hard rock genier. Dette kunne bare være fordi de måtte gjenopplive spor som egentlig var skrevet for noen andre. Plata har sine øyeblikk, men det er en kofliktfull affære, dens øre tilstedeværelse ekkoer de interne personlige vanskelighetene i bandet. Purple turnerte med plata, men Blackmore hadde blitt veldig fjern fra de andre, og hans live spilling under denne perioden ble så selv-ettergivende at det lignet narsissme.

Denne gangen var det Blackmore sin tur til å dra. Han ble til slutt med i et renessans musikk prosjekt med kjæresten sin, og som i dag opererer under banneren Blackmore's Night. Resten av Mk II lineupen forble tro mot hverandre, men, og med enstemmig avgjørelse for å rekrutere tidligere Dixie Dregs/Kansas gitarist Steve Morse på bordet, kan bare oppleves og beskrives som en gjenfødelse.

Purpendicular var produktet av denne nye etter-Blackmore unionen, og den måler seg med hvert album Purple hadde gitt ut før, selv om det var flere overveldende av den klassiske sorten. Morse brakte en ny flyt til framgangsmåtene, og heldigvis, han spilte ikke som Blackmore. Hans jazz-informerte variasjon blandet seg kjempefint med Lords klassiske tendelser, Glover-Paice rytme-seksjonen fikk et nytt tak på groove, og Gillan overgikk seg selv, både på tekstfronten og i framførelsen.

Bandet har ikke laget et halvgodt plate siden, med Abandon (1998) Bananas (2003) og Rapture of the Deep (2005) dokumenterer en samling på toppen av sine evner. Lord pensjonerte seg fra turneen med Abandon, og ble erstattet av fremragende Don Airey.

Ian Gillan har sunget duett med Luciano Pavarotti to ganger. De sang Nessun Dorma på et innsamlingsshow i Italia. I en rørende hyllest på Gillans siste utgitte DVD Highway Star - A Journey in Rock, sier dirigenten om Gillan... Noen folk sier at han er gal, og noen sier at han er et geni... personlig synes jeg at han er et geni.

Gillan's Inn

I 2006 feiret Gillan hans 40 år som en innspillings-artist med dristige og ambisiøse Gillan's Inn, stort innspilt i Buffalo, NY, og inneholder en variert hvem er hvem liste av rocke eliten. Noen av dem er Joe Satriani, Tony Iommi, Ronnie James Dio, Uli John Roth, Jeff Healey, Joe Elliott, og Purple kompanjonger Morse, Glover, Lord, Paice og Airey. For på dette albumet rollebesetter Gillan på nytt hans favoritter gjennom hans karriere i en moderne setting som gagnet dem godt.

Nå til dags prøver Gillan å få jobbet med oppfølgeren til Gillan's Inn mellom turneer og innspillingsdatoer med Deep Purple.

 

TOP