A collection of gems
Who do we think we are....?!?

En samling av edelsteiner

Annen, til og med større fan, skriver - 3 Februar 2006

Hei Stille Skriker:

Hvem i helvete tror du og Roger 'Prozac Kid' Glover dere er når dere protesterer på Ritchie's lidenskap for et engangs-show? Det er ganske tydelig at dere innbilske snobber trenger en reality sjekk:

  • Hvis ikke Ritchie ville ha en mer dynamisk sanger i '69 ville du ha vært en tredjegrads skuespiller i stedet for en over-haugen sanger og Prozac ungen ville helt sikker ha vasket toaletter i dag;
  • Det går ikke an å nekte for at Ritchie gjorde noen feil, men han ødelagde ikke Deep Purple. Som gitarist og opprinnelige tekstforfatter, var han mest ansvarlig for den fenomenale suksessen på 70-tallet og den glimrende gjenforeningen på 80-tallet. Han var også mest ansvarlig for kommersialisering av the House of Blue Light som minner om Rainbow AD (after Dio - etter Dio) og anbefalte JLT i stedet for Ronnie når du var berettiget sparket;
  • Faktisk, du er den som har ødelagt Deep Purple og som er ansvarlig for at to av tre grunnleggere forlot bandet. Ritchie sluttet i avsky på grunn av dine uberegnelige forestillinger etter å ha blitt snytfull hver kveld på Toolbox turneen og Jon trakk seg tilbake fordi du hadde lidenskap for å turnere endeløst;
  • og den offisielle døden av Deep Purple skjedde med den snobbete og selv-ettergivende ansettelsen av en sørlig rocke gitarist som skulle ta plassen til den beste hard rock gitaristen ever i stedet for å revisjonere stolte medlemmer av purple familien som Dave 'Rock' Feinstein.

Glenn Hughes har arrogant referert til søpplet han ga ut med JLT som den musikken Deep Purple drømmer om å spille inn og høyner mulighetene for at han er høy på kokain igjen. Han forvirret HTP albumene med Feinstein's klassiske Third Wish.

Det ypperlige produserte Third Wish er det beste hard rock/heavy metal albumet siden Perfect Strangers og et av de beste metal albumene ever. Third Wish er et tilbakeslag til albumene fra tidlig 70-tall som rocker fra begynnelse til slutt med en moderne lyd og var en lettelse for oss lenge-sultede purple-blod fans av klassisk hard rock.

Den nåværende sammensettingen med Steve 'Redneck Rocker' Morse i spissen har null potensiale til og med for middelmåtighet. Jeg har beskrevet dette barnslige tullet av denne sammensetningen som musikk for lobotimerte av de lobotimerte og jeg er veldig fornermet av at en hykler som deg har valgt å gi ut dette ureddbare søppelet og tar i bruk det en gang så stolte Deep Purple navnet for bare reklame-grunner. Hvis du og Prozac ungen tror det sømmer seg å bruke Deep Purple navnet for å distribuere bakgrunnsmusikk for porta-potties som 'Capture of the Shallow' så kan dere begge bare dra til helvete!!!

Selv om jeg kan forstå hvorfor Ritchie skulle ønske å spille musikken sin igjen, så forstår jeg ikke hvorfor han noen gang skulle ville framføre med deg og Prozac ungen igjen. Du gir utvaska has-beens et dårlig rykte og Prozac ungen har ikke hatt en eneste møyen kreativ ide siden Ritchie sluttet. Jeg fortrekker heller at Ritchie og Ronnie prøver å finne ut av deres kontraktlige forpliktelser og redanne Rainbow for en verdensturne med en gjenopplivd Feinstein som supporter.

Jeg er sikker på at du er ganske obs på at både David Coverdale og Glenn Hughes uttrykte en interesse i å fremføre med Deep Purple igjen etter at John's drøm ble overdrevet på Internett. Hvorfor kan du ikke være en mann og innrømme at du er nervøs anngående Ritchie, Jon and Ian Paice skal framfører sammen selv om det bare er et engangs-show fordi du er redd for at de vil diskutere mulighetene for å forme en ekte Deep Purple sammensetning med sånne som Coverdale og Hughes, Ronnie James Dio og Bob Daisley, Ashley Holt og Nick Simper eller John West og Jeff Howell?

Jon foreslo at en gjenforening må komme fra Ritchie, som er forståelsesfult da Deep Purple er HAN SITT band. Uheldigvis, det vil bli nødvendig å vekke Paice fra komaen da han er det eneste gjenværende medlemmet du ikke har bekjempet til å dra!

Richard Feldman
Email: richard_feldman@........net

Redaktørens notat - har tatt den ubetydelige ikke-Caramba-aktige oppførselen og erstattet noen få asteriske bokstaver fra noen paragrafer ovenfor, det var bare det at jeg var litt bekymret for at noe ødela tonen i dette kjærlige brevet.


A fan writes - Oct/Nov 2005
from http://com3.runboard.com/bdeeppurplefanforum.fmainchat.t2397|offset=10 - selv om det nå virker som om teamaet er avsluttet (?)

Hvis du vil ha realitet i musikk så skulle du hørt på Helen Reddy. Realiteten er at Ritchie Blackmore, Jon Lord og Ian Paice representerer hva Deep Purple var. Bare ta en titt på dagens tribute band, så vil jeg si at de fortsatt er det. Å ha et bilde av Ian Gillan og hans lystige band av Blackmore Tributaries er blasfemi til Deep Purple navnet. Det er ikke denne gjengen som selger konsertbilletter i disse dager, det er det faktummet at de spiller en hyllest til Ritchie Blackmore og Jon Lord tidsalderen som selger billetter. Det er heller ikke denne gjengen som gjorde navnet Deep Purple en kraft å regne med, om det er aktuelt eller ikke, det var JL, IP og RB som satte DP på kartet. Dette er bare en fattig manns Rainbow med bare 2/5 av det bandets pop era inntakte og med hovedsangens konstruerings fyr ut av bildet.
Hvis du må inkludere mer enn MKII sammensetningen, som du burde, så skulle det ha vært alle sammen. The Evans 1980 DP farse har like mye rett til Deep Purple navnet som denne gjengen.


From: The Grauniad - 27 Mai 2004

I en artikkel om Pavarotti sier Adam Sweeting:

"Pavarotti og Venner har produsert uendelige "pull the other leg" øyeblikk som når Deep Purples Ian Gillan synger Nessun Dorma (ikke enkelt når du høres ut som en rørlegger med emfysem)"

Bidrag av Rick Goodwin

see

Q&a 69


From: The Lyric, Star City, April 20

Deep Purple, Star City

Dato: 22 April 2004

Av Bernard Zuel

Som en hver forelder vet, noen ganger angrefylt, er du dømt på grunnlag av avkommet ditt. Selfølgelig så kan sannheten være totalt annerledes, men send ut rottne, fillete punks og folk tror du er litt av en slubbert. Send ut underholdende og livlige unger og du blir tatt som en morsom og imponerende forelder.

Ta for eksempel Billy Thorpe, som åpnet showet for Deep Purple. Stemmen hans høres fortsatt bra ut og han har en imponerende glede for rocke livet. Men det tar ikke lang tid før man blir påmint hvordan Thorpe ynglet den kjedelige boogien som definerte Aussie pub rock i to tiår.

Røffe som var på samme tiden som Deep Purple var Black Sabbath og Sabbaths sitt avkom er både den gjørmete slutten på grunge og det ukompromisserende Metallica merket av metal. Det er en legende som er intens, tung og respektert, men ærlig talt ikke særlig underholdende.

Det samme kan ikke bli sagt om Deep Purple. Som de viste atter en gang i et 100 minutters show som preika til de dype tilfredstilte trofaste, så kan Deep Purple bli holdt ansvarlig, for bedre og værre, for sånne som Def Leppard, Iron Maiden, Guns n' Roses og glam metal generelt, rett opp til dagens the Darkness. Band for som pop (som i toner) kunne eksitere paralellt med riff og volum. Band som, i likehet med Purple, tiltrekker kvinner også, ikke bare ensomme menn med dårlig hår.

Woman from Tokyo, for eksempel, svinger fortsatt like mye som den dundrer takket være den elastiske rytme seksjonen til Roger Glover og Ian Paice; Strange Kind of Woman har bluesen (som i Chicago), ikke the blues (som i depresjon); og selfølgelig Highway Star får deg virkelig til å ville stikke og fly (ja, selv i min 12 år gamle Suzuki) på grunn av den flotte gitarspillingen til Steve Morse.

The trade-off, naturligvis, er at dere må finne dere i noen manøvrende øyeblikk, og da mener jeg ikke bare Ian Gillans rare dansing. Det var Don Aireys keyboard solo som reiste fra prog til barokk til Waltzing Matilda, men begynte og høres så lik ut som en organ butikk demonstrasjon at jeg forventet at Chris Marshall skulle hoppe ut. Og så var det en ny sang Gillan (hans stemme kan fortsatt få bur til å riste) introduserte med "Dette er i 7/4 og 5/4" men som en typisk forferdelig tekst foreslo at det virkelig var i '74.

Men hei, det var øre-blødende høyt, bandet kunne ikke tørke vekk smilet fra ansiktet hele kvelden, flere dusin med folk underholdt med spontan head banging og Space Trucking Song og Black Night er så mye dum morro du kan spørre etter. Som Jack Black ville ha sagt, vi reiser begeret med rock.

Deep Purple opptrer på the Lyric i kveld og the State Theatre på mandag.


From: The Toronto Star

Deep Purple - gutter, dere droppa klassikerne

VIT WAGNER
POP MUSIC CRITIC

Jeg vil innrømme, skeptisk som jeg var da jeg gikk inn, at Deep Purple sugde meg inn i deres blemmende rekreasjon av sin 1972 prog/metal klassiker Machine Head på Massey Hall sist kveld - det var inntil de byttet rekkefølge slik at "Smoke On The Water", albumets mest kjente låt, ble flyttet til slutten.

Ikke misforstå. Det er ikke det at jeg er en purist når det kommer til Deep Purple. Det var lettere enn forventet å overse fraværet til den orginale gitarspilleren Ritchie Blackmore. Det var ikke en gang albumet, som jeg spilte nesten hele tiden når det ble gitt ut, som fortsatt har bevart et nostalgisk grep om meg.

Det er bare det at det var et for opplagt bedrag. Og en rar motsigende en på det.

Opp til det punktet, sanger Ian Gillan og orginale kollegaer Ian Paice på trommer og Roger Glover på bass, storartet støttet av gitarist Steve Morse og keyboardist Don Airey, hadde laget en fornuftig sterk sak at Machine Head hadde mye mer gående for seg enn bare den ene sangen. Så til slutt, slik det så ut som, bestemte de seg for at den ene sangen var egentlig alt det dreide seg om.

Det var en ting å ikke spille "When A Blind Man Cries", et spor fra samme innspillingen som ikke kom med på albumet, mellom sidene. Ved å snu om på rekkefølgen på slutten, begynner nærmere med "Space Truckin'" fulgt av "Lazy" og så "Smoke On The Water," så kjøpte de et stort klimaks, men svekket argumentet.

Det tidlig 70-tallet var en era til "album rock", en tid hvor singler var i forfall og radio stasjoner ville av og til spille hele LP plater. Løsere, støysendende nummer som "Space Truckin'" var klassiske slutt stykker. Og det føltes som en slutt sist kveld når bandet reproduserte sangens syntetiske stigende finale.

Ja vel. Kanskje Deep Purple var bekymret for at den eneste tingen som fulgte "Smoke On The Water" ville bli et raskt stormløp mot utgangen.

Ikke sannsynlig. Publikum, i fyr og flamme av oppvarmeren Thin Lizzy, hang på hver akkord. Og, som du kanskje kan forestille deg, det var mange akkorder.

Sant, huset var ikke like pumpet under den tidligere porsjonen av settet, når bandet bikket fram og tilbake mellom biter fra sitt nåværende slipp, Bananas, og eldre favoritter "Woman From Tokyo" og "Strange Kind Of Woman". Men responsen var bedre en respaktabel, spesielt gitt til det åpenbare tynne av Gillans høyere register.

Men Machine Head var hva de kom for å høre. Og Machine Head var hva de fikk. I hvert fall noe ganske nærme.


From: Roadrunner Records Past Issue Archive

ZINE SKRIBENTS FAVORITT BAND KÅRET TIL 'VERSTE BAND EVER' ETTER INTERVJU BOM

Deep Purple har fått en fiende, og navnet hans er Kevin Hall.

Hall, 24, en skribent for Perpetual Metal zine og web side, har sjøsatt en en-manns kring mot veteran bandet etter et det avtalte intervjuet med Roger Glover ble "blåst av" av den legendariske bassisten.

"Jeg tok kontakt med han gjennom hjemmesiden hans når han ga ut (2002 solo album) Snapshot," sa en sint Hall. "Jeg har vært fan av han og Purple i mange år nå, og jeg var veldig sjokkert da han faktisk svarte. Jeg foreslo at vi skulle holde kontakten og gjøre et intervju etter at de hadde fullført det nye Deep Purple albumet, og han sa at det ville gå bra. Så, for noen uker siden, sendte jeg han en e-mail og han svarte et par timer senere, og vi avtalte en time, sist tirsdag, klokka ett om dagen."

Bare en person holdt avtalen.

"Så jeg sitter der, og klokka er ti over ett, og jeg tenker 'Hvert minutt nå,'" forklarte Hall. Men så ble klokka to, fire, og så ga jeg endelig opp. Roger Glover synes å være en grei kar. Han bryr seg ikke om fansen, eller folk som foreldrene mine, som hjalp Deep Purple med å bli hva de er."

Glover ga et annet syn på saken.

"Det var rundt 12:45 på ettermiddagen," sa Orlando-baserte Glover. "Jeg gjorde meg ferdig med lunsjen og leste avisen, og mobilen min begynte å ringe. Det er kona -- det viser seg at hun hadde vært litt av et vrak på vei hjem fra supermarkedet nær hjemmet vårt. En totalt uvesentlig ting, en fyr prøvde å nå det gule trafikklyset, det ble rødt, kjørte inn i Mrs. Hun slo nakken sin litt, og de bestemte seg for å ta henne med til sykehuset for å være på den sikre siden. Jeg møtte henne på sykehuset og etter at de hadde holdt henne unner observasjon, tok jeg henne med hjem rundt klokken fem om ettermiddagen. Hun er litt utmattet, men hun vil bli A-OK etter to uker.

"Så jeg lagde en kopp te og lot henne få hvile," fortsatte Glover, "og så tenkte jeg at jeg skulle ringe denne Kevin fyren og fortelle han hva som hadde skjedd. Jeg fikk telefonsvareren som sa 'Jeg er ikke her, vennligst legg igjen en beskjed, med mindre du er Roger Glover og i det tilfellet, dra til helvetet!' Hva er alt dette for noe da?"

"Hei, jeg var sint, og det er jeg fortsatt," sa Hall. "Hvordan kan noen bare blåse av en fan slik? Alt jeg vet er at CD-butikken nede i veien hadde fått sin Deep Purple avdeling ganske banket opp på slutten av dagen, la meg fortelle deg det! Oh, og Pretty Maids' Lethal Heroes (produsert av Glover, og med gjesteopptredner av Glover og Purple trommis Ian Paice)? Opp på Ebay, som vi snakker, mi amigo. Roger Glover kan slikke baggen min!"

"Jeg la igjen en beskjed til Kevin, til tross for den frekke hilsingen," forklarte Glover. "Hei, vi alle mister hodet noen ganger -- hele tiden hvis du er Ritchie Blackmore, men jeg digresjonerte -- Jeg forklarte Kvein at kona mi var en del av en trafikkulykke og at dette var første gang jeg hadde vært hjemme etter at det skjedde. Jeg ga han nummeret til hjemmetelefonen min og mobilnummeret mitt. Men han ringte aldri. Mange andre fyrer gjorde det."

"Ja, det stemmer," sa Hall. "Jeg la ut nummeret hans på hvert eneste rock og metal diskusjonsrom jeg kunne finne, den store drittsekken. Du kødder ikke med Kevin Hall. Hvis du gjør det, så vil jeg tilintetgjøre albumet ditt i trykk."

Han holdt sitt ord, Hall har allerede publisert en bitende 0/10 kritikk på Deep Purple sitt kommende Bananas (ute i August), selv om han ikke har hørt på albumet enda. Halls kritikk, alt i fra "possør keybordist" Don Airey til "Innfødt Amerikaner wannabe gitarist" Steve Morse, er i den nyeste utgaven av Perpetual Metal. Uansett, han sparte sin hardeste kritikk til Glover, den drivende kraften bak Deep Purple siden Blackomres 1993 avreise.

"Og la oss snakke om Glover," slår Halls annmeldelse fast. "Har ikke denne fyren noen gang ringt det inn? Kanskje tilbake rundt dagene til Machine Head, men selv det er diskutabelt. Nei, jeg vil si Deep Purple bare var i live på de tre studio albumene som strekker seg fra 1973-75, med Burn, Stormbringer og Come Taste the Band. Og hva vet du? Glenn Hughes spilte bass på dem."

Etter å ha gitt begge etter-Blackmore, ledet av Glover studio albumene (1996s Purpendicular og 1998s Abandon) 10/10 stemmer, har Hall skiftet mening om de:

"Jeg forandrer begge anmeldelsene til en minus 5," sa Hall. "Deep Purple har ingen rett til å fortsette uten Ritchie Blackmore. Hva er Glovers sak? Stopp å slå en død hest, mann. Og hva med the bandana? Vi vet alle at du er skallet!"

Halls sinne har ikke avtatt den siste uken. Han planlegger å publisere en ny bitende anmeldelse av Bananas i hver utgave de neste seks månedene, og han har allerede skrevet anmeldelser av de fire live albumene og de tre Dvdene som til slutt vil bli resultatet fra Bananas verdensturneen.

"Jeg skal spørre redaktøren min om det er mulig å gi en plate en minus 100 stemmer," sa Hall. "Fordi jeg vet allerede at disse albumene er verdiløse."

Hall ville legge til mer, men hadde nødt til å ende samtalen.

"Søren, er det 5:20? [Queensryche trommis] Scott Rockenfield skulle ringe meg klokken fem. Du har vel ikke hørt min samtale venter slått seg på, har du?

- Mark Tinta


Email fra....

"Tchê do Pampa" email adresse tilbakeholdt

BOIKOTT MOT DEEP PURPLE

AVLYS showet på Porto Alegre (Brasil) neste september den 18!

Du er "persona non grata" på Porto Alegre eller Rio Grande do Sul state!

Hvilken som helst venn eller "homse-glad-venn" av det dumme "Casseta & Planeta" dumme homse gruppe er fienden vår. Ikke dra til Porto Alegre!


Artikkel tatt fra 'Classic Rock', oktober 2003.

Fruktløs jakt?

Klart savn etter Jon Lords tilstedeværelse, det 'komplette kompetente' Purple velger å 'eksistere innenfor deres grenser', som en nasjon som trekker på skuldrene.

Deep Purple 'Bananas'
(EMI)

Når, i 1969, Jon Lord fortalte hans kamerater i Deep Purple at han hadde en knusende ide for en konsert som de kanskje ville være med å spille på, svaret deres var enkelt: "Ja, hvorfor ikke?"

Ting har blitt forandret virker det som. Når 'konserten...' ble gjenutgitt for et par år siden, den følgende turneen, i følge Steve Morse, "vekket ønsket i Jon om å gjøre mer innenfor den musikk-stilarten". Det 21. århundret svar fra hans bandmedlemmer var blandt annet: " Så dra da, kompis..." Og det gjorde han.

Det er ironisk, da, det beste øyeblikket på det de nysgjerrige nok kalte 'Bananas' er en ballade kalt 'Haunted' som har med en strykekvartett og tileggsvokal fra en Beth Hart. Slikt eventyr og letthet av berørelse er fraværende ellers; bandet har produsert det som er en effektiv serie med studio jams, skrevet på en måned og spilt inn i en annen på begge sidene av jula 2002. Og hvor årene med kamp på verdens hovedveier og sideveier betyr at Purple aldri blir noe annet enn komplett kompetent og av og til bedre enn det, sanger som 'Razzle Dazzle' og 'Sun Goes Down' er lastet med klang. De viser alderen av de som framfører dem på alle måter: tematisk, stilfult og musikalsk.

Tapet av Lord har vært et sjokk for dem. Deep Purples lyd - rik og flytende og vittig - kom fra samspillet av hans Hammond med Ritchie Blackmores flytende gitar og Ian Gillans heavy-duty stemme. To tredjedeler av den blandingen er borte, og den gjenværende brøkdelen, talentfult rasjonert av sin forsørger, har naturlig blitt tappet gjennom årene.

Steve Morse har jobbet hardt for å bli godtatt som Blackmores erstatning, og han er en flink gitarist med sin egen signatur. Han er bare ikke Ritchie Blackmore. I likhet med Don Airey, kalt en gang til inn i en død manns sko, kan kopiere Lords organ-asmer uten engang å foreslå at han har lagt til noe fjernere. Dette kan virke strengt - Morse sørger for en strålende solo på 'I Got Your Number', og Aireys fine fyll og spill på tittel tonen - men det er ikke desto mindre rettferdig, og nødvendig. Det er den uheldige konsekvensen av en gang å ha vært så livsnødvendig og brilliant, og det er en betingelse som dukker opp like ofte i deres berømte samtlige og.

Bandet selfølgelig tøyler ved dette, men hvor langt er lytteren forventet å legge ned forventningene? Det er som å se en veldedighet fotballkamp fult av gamle stjerner: gjenferdet av deres talenter er der fortsatt, men det er flyktig og synlig bare for de som har sett det så ofte i full spring; det er de tilfeldige glimt av talent, men de puster som håndlagte kjerre-hester før første omgangen er ferdig.

Slik er det med veteran band. 'Never A Word' er ganske bra, og det er også 'Haunted'. 'Contact Lost' er - ut i fra tittel og stil - et utsepkulert hint til Ritchie Blackmores nåværende band, og 'Walk On' og 'Bananas' gjenskaper følelsene som Purple så uanstrengt kalte frem i fortiden. Mest av alt, bandet virker fornøyd med å eksistere innenfor sine grenser. Gillan, hans spennende falsetto er nå fjernet fra miksen, kompenserer med noen smarte formuleringer, men alt for ofte høres han ut som Bruce Dickinson - en sjebne fortjent av ingen mann.

De trofaste vil finne noe her å holde fast ved. Resten av oss kan kanskje tilby Deep Purple en trøstende klapp på skuldra og en hjertevarm takk for hva de har gitt oss før.

Jon Hotten


I ET NØTTESKALL

Purple folket prøver sitt beste å gå bananas, men det beste de kan klare å få frem er en sitron.